– Vi gikk til fots i seks dager. Vi ble angrepet flere ganger på veien, forteller hun.
På den syvende dagen, kom de frem til Mankien i Unity State nord i Sør-Sudan, en del av landet som har blitt hardt rammet av konflikten.
Les også: Fem ting du bør vite om konflikten i Sør-Sudan
Glad de overlevde
I juli 2011 feiret innbyggerne i verdens yngste land uavhengigheten fra Sudan med sang og dans i gatene. To år senere brøt en voldelig konflikt ut som siden har drevet over tre millioner mennesker på flukt.
– Jeg er veldig glad for at barna og jeg overlevde. Mange mennesker ble drept, sier Kugar.
I dag bor den 36 år gamle enken og barna hennes i en liten hytte med gresstak i Mankien. Det er vanskelig å skaffe mat, og hver eneste dag er en kamp for å overleve.
– Vi mangler mat og vann og barna mine har ingen skole å gå til.
Noen ganger ligger barna hennes rett ut på bakken, utmattede og uten energi til å leke. Da går Kugar til nærmeste elv for å se etter vannliljer som hun kan gi barna å spise. Noen ganger går hun i skogen for å plukke frukt og ved hun kan selge på markedet. Hun er alltid redd for ville dyr, eller for at hun skal bli voldtatt. Mest av alt er hun bekymret for barna sine.
– Jeg er den eneste de har, jeg er både mor og far. Når vi mangler mat, er det jeg som må skaffe det.
Noen ganger spiser vi ikke nok på fire eller fem dager. Hele livet mitt dreier seg om å finne mat.Kugar (36)
Ødelagt økonomi
Fire år inn i konflikten er økonomien i Sør-Sudan fullstendig ødelagt. Matprisene fortsetter å øke, og 70 prosent av familiene i Sør-Sudan går sultne. Så mange som 6,3 millioner mennesker mangler sikker tilgang på mat, og det er forventet at tallene vil øke.
– Noen ganger spiser vi ikke nok på fire eller fem dager. Hele livet mitt dreier seg om å finne mat.
Les også: Fra det gode liv til livet på flukt
Kugar sier hun noen ganger spør naboene, men de har ikke alltid mat nok til å dele med henne.
I fjor ble sultkatastrofen forhindret i Sør-Sudan, men nå er matsituasjonen i landet blitt mye verre. Mange markeder er stengt og bønder er blitt drevet på flukt fra jorda si. Til tross for dette, har landet bare fått inn 21 prosent av pengene som trengs for å møte de humanitære behovene.
Kugar klamrer seg likevel til et lite håp for fremtiden: – Alt jeg ønsker meg er at barna mine skal ha tilgang til mat og trygghet og at de skal få gå på skole.
